Et hesteliv er en personlig blogg, basert på mine erfaringer og kunnskap gjennom et liv med hest. Jeg vil dele med meg av kunnskap jeg tenker at andre hestemennesker kan ha glede og nytte av i deres omgang med hest, det være seg dere som er nye i hestesporten eller dere som har vært i sporten lenge. Det er alltid mer å lære, og ved å være åpne så kan vi også lære av hverandres erfaringer. Jeg vil skrive om hestekunnskap i alle former, men også personlige erfaringer og betraktninger om etikk og moral i sporten, og i omgang med mennesker og dyr. Jeg er ikke opptatt av å være venn med alle, og mine innlegg vil nok av og til kunne betraktes som skarpe. Bær over med det, hestenorge og sporten trenger en utluftning. Min drivkraft er og har alltid vært; kjærligheten til hesten. Dette fantastiske, store dyret med det store hjertet, som gir oss og lærer oss så mye. Ved å åpne opp og lære å kjenne hver enkelt hest sin personlighet vil vi også belønnes i mangfold enten det er på konkurransebanen eller i det daglige samvær med hesten.

Om meg selv: Jeg er 54 år, gift og har tre voksne barn. Bor i mitt barndomshjem, gården Sundby Gård Midtre i Nannestad kommune, 15 minutter nord for Gardermoen. Hest har alltid vært en del av mitt liv, fra hobbyhester i barndommen, via konkurransekarriere i sprang og feltritt på internasjonalt nivå, via oppdrett, trening og seire med egne og andres hester både på trav- og galoppbanen. Samarbeid med dyktige trenere og veterinærer nasjonalt og internasjonalt har lært meg mye om trening, skader, forebygging og rehabilitering. Jeg er utdannet i alternativ behandling på hest, og har internasjonal kursing i rehabilitering av sportshest. På gården har vi bygget opp Norges største rehabiliteringssenter for hest der vi tar imot alle typer hester og skader. 

I sporten er jeg mest engasjert i sprangridning nå, en naturlig konsekvens av at min datter, Martine Dyngeland konkurrerer på høyt nivå der. En utrolig engasjerende og vanskelig sport; helt avhengig av nettopp hestekunnskap og samarbeid med hesten for å kunne nå toppen. 

Velkommen tilbake til bloggen min! Først vil jeg si tusen takk for overveldende respons på min forrige blogg, om å være tro mot sine idealer. Det er mange som kjenner seg igjen, har kjent på følelsen og opplevd ting de ikke synes er greit. Samtidig etterspør mange hvor og hvordan man kan melde ifra, noe jeg sier litt om i dag. Mange takker meg for ærligheten, og for å løfte opp ting som er vanskelig. Det skal jeg fortsette med. Pr nå har bloggen over 13.000 besøk og det betyr at jeg når mange!

I dag vil jeg skrive litt som en fortsettelse på forrige blogg; om "The happy athlete". Uttrykket beskriver målet de fleste av oss er opptatt av, og som er befestet i FEI, nemlig at konkurransehestene skal være lykkelige og elske jobben sin. Så er det opp til oss da, å skape forutsetninger for at hesten kan få dekket sine naturlige behov, og ivareta den på en sånn måte under all trening og konkurranse at den kan være lykkelig. 

For å oppnå dette må all trening oppleves som harmonisk. Målet må aldri være å dominere og kue en hest til underkastelse men å utvikle hver enkelt hest innenfor dens temperament og personlige egenskaper til å nå sitt potensiale. Ved å bruke treningsmetoder som oppmuntrer og belønner; å lede hesten til å villig samarbeide for å oppnå den ultimate harmonien mellom hest og rytter som burde være alle rytteres mål. 

Mye har forandret seg gjennom de siste tiår. Treningsmetoder som var vanlige før er ikke akseptable lenger. Dyrevernorganisasjoner har vokst seg sterke og vår rett til å bruke dyr i sport er ofte diskutert. For å få fortsette å konkurrere med hest, uansett gren og sport er det utrolig viktig at vi tar til oss kritikken og viser evne til endring. Vi må kunne ta en utenforståendes perspektiv på hvordan sporten ser ut. Dressuren som gren har fått hard medfart de siste årene på grunn av sine treningsmetoder, og har vært nødt til å endre seg. 

Sprangsporten har foreløbig ikke fått like hard medfart, men det kommer. Når kjente og respekterte navn som Ludger Beerbaum (barring) og Mark Todd (pisking) blir filmet og publisert over hele verden må det reageres. Nå ser det ut som Beerbaum slipper fint unna, han fastholder at videoen viser "touchiere" som skal være lett berøring av hestens ben når den hopper for å gjøre den mer oppmerksom, og ikke barring som er slag mot hestens ben. I det tyske forbundet er det fortsatt lov med "touchiere" og dermed lett å komme seg unna med. Jeg håper dette likestilles og forbys etter dette. I Todds tilfelle ble han filmet mens han pisket en elevs hest som ikke ville hoppe ned i et vannhinder. Todd gjorde det eneste rette, han la seg flat, beklaget, og sa at dette skulle aldri ha skjedd. Han tar sin straff. 

Men, ting som dette foregår jo hele tiden, og hvordan skal vi kunne endre det? Å banke en hest som ikke vil hoppe har vært akseptert, likeså å slå den på beina om den ikke er forsiktig nok. Det foregår hver dag, også her til lands. På trening hjemme, og hos kjente trenere. Mange snakker om det, men ingen vil stå frem. Jeg kjenner til grove episoder der hest er pisket til blods, og det finnes på video men den som sitter på videoen ikke vil blandes inn og derfor ikke vil dele. Vi kommer ikke videre i kampen for en lykkelig atlet om vi er mer redd for "å bli blandet inn" enn vi er opptatt av hestevelferd! Ved å melde fra til forbundet og Mattilsynet om ting vi opplever som strider mot hestevelferden kan vi kanskje få plukket ut de råtne eggene, og skapt en endring. Men da må vi tørre å stå opp, tørre å si fra, og kreve endringer! Hvis mange nok engasjerer seg så vil vi bli hørt.

Og når det er sagt, hvordan skiller vi en "happy athlete" fra en "unhappy athlete"?

Man kan lese mye fra ansiktsuttrykket til hesten. Har den det bra har den et avspent uttrykk med myke øyne og oppmerksomme ører. Den følger rytterens små hjelpere uten å se engstelig ut. Den beveger seg villig forover med energi men uten å være anspent. Et harmonisk ritt er et ritt der hest og rytter beveger seg i harmoni og letthet, og hesten adlyder små, usynlige hjelpere.

En anspent hest med oppsperrede øyne, åpen munn og ørene bakover viser tegn på smerte og redsel. Ofte er hester med dette uttrykket bittet opp med sterke/skarpe bitt og hjelpetøyler samt rytter med store sporer for å holde kontrollen. Et rop om hjelp fra hesten som utløser mange spørsmål. Hvorfor er alt dette utstyret nødvendig på en hest som: 

1. Er så følsom at den kjenner når en flue lander på seg?

2.  Alltid ønsker å gjøre sitt beste og forstå hva vi ber den om?

3. Av natur er et fluktdyr, dvs at den vil forsøke å flykte fra smerte?

Ved å påføre hesten tvang og smerte vil man bare forsterke hestens fluktbehov, det vil si det er en kamp vi aldri kan vinne. En "unhappy athlete"!

Hva sier så reglementet om dette?

I KR1 §114 Normer for ryttersporten, punkt 1:

"I all ryttersport skal hensynet til hesten ha høyeste prioritet og aldri måtte vike for konkurranse eller kommersielle hensyn." Tja... tygg litt på den. Videre:

§123 punkt 3d:

"Om en ekvipasje åpenbart ikke behersker klassens nivå, eller videre ritt er klart negativt for hestens velferd eller sportens anseelse skal ekvipasjen elimineres." Jeg har sett mange runder oppigjennom der jeg har tenkt at dette er ikke bra, for hest/rytter eller sporten. Jeg har enda tilgode å se at dommer har blåst av et slikt ritt. 

§171 punkt 1:

"Melding om brudd mot konkurransereglementets bestemmelser (herunder avstraffelse av hest eller utilbørlig opptreden etc.), som er av en slik art at det bør reageres, gis snarest mulig til stevnets overdommer, direkte eller via steward eller stevnesekretariatet." Dette er interessant for jeg trodde at alt måtte meldes inn via steward eller at det måtte oppleves av steward. Dette er altså ikke tilfelle. Hvis du på et stevne opplever oppførsel eller handling mot hest eller rytter som er utilbørlig bør du selv melde fra enten via steward eller  direkte til overdommer. Har du dokumentasjon i form av lyd/bilde/film står saken sterkere.

Punkt 2:

"Overdommeren må straks igangsette nødvendig klarlegging av de faktiske forhold. Uttalelse fra den forholdet angår, skal om mulig innhentes. Aktuelle vitner eller andre som kan belyse saken, skal også innkalles. Det som fremkommer av vesentlige opplysninger, skal skrives ned i DOMMERRAPPORT eller vedlegg til denne og eventuelt på skjema for skriftlig irettesettelse."

Av sanksjonsmuligheter finnes følgende: Skriftlig irettesettelse, Bot og utelukkelse. 

Av dette trekker jeg følgende: Alle vi som befinner oss på et stevne, som tilskuer, foresatt, hestepasser, trener eller i andre roller har en rett, og en plikt til å melde fra når vi observerer utilbørlig oppførsel. Overdommer plikter å ta melding på alvor.

Hvis vi alle er oppmerksom på denne muligheten, og benytter oss av den så er det mye større sjanse for at denne typen oppførsel blir slått ned på og får konsekvenser. På den måten, ved at vi alle tar ansvar kan vi luke ut dårlig oppførsel og gjøre sporten vår så fin for både hester og mennesker som vi vet at den kan være!

Til sist: Jeg har lyst til å lage en oppfølger om hvordan ståa er her i Norge for våre konkurransehester. Har du opplevd noe som du opplevde som utilbørlig oppførsel/behandling av hest eller rytter under trening eller konkurranse vil jeg gjerne høre om det. Alle erfaringer jeg skriver om vil bli anonymisert. Jeg hører gjerne fra deg; forelder, foresatt, hestepasser, rytter eller andre. Jeg vil også gjerne høre om spesielt hyggelige og gode opplevelser og ivaretagelse. Kontaktskjema finnes nederst på siden:-)

Endelig tilbake med ny blogg! Tiden har løpt fort, og det har vært mange ting å ta stilling til og prosessere. En ting jeg er sikker på er at jeg vil fortsette på denne bloggen. Jeg får utrolig mange gode og konstruktive tilbakemeldinger, og mange setter stor pris på det jeg deler. Per nu har vi passert 10.000 lesere og det er jo ganske bra for en lite markedsført blogg om et smalt felt som hesteliv:-)

Livet på Sundby går bra, vi har kjempet oss ut av vanskelige situasjoner og ser lyst på fremtiden. Stallen er full, og vi lærer noe nytt hele tiden!

Dagens tema er basert på egne erfaringer og handler om å være tro mot sine idealer. Vær den du ønsker å være, både mot deg selv og andre, og ikke minst mot hestene våre. Min identitet er tett knyttet opp mot hest, etter å ha tilbragt hele livet med disse fantastiske dyra. Jeg har lært så mye av og med de, og har en så stor respekt for dem og alt de er og gjør for oss. I min identitet sitter en klar formening om rett og galt, og hvordan man skal behandle sine venner. En hest er ikke en maskin eller et redskap for fremgang. En hest skal behandles med respekt, vennlighet og takknemlighet for alt de gjør for oss. Og her starter vel et dilemma jeg har slitt med i noen år. Hva gjør du når dine idealer ikke deles av de som står nærmest i målet om sportslig fremgang? 

En trener har en utrolig makt. Hvis han i tillegg gir sportslig fremgang, hvor lett er det da å skyve på sine egne grenser? Å snu litt ryggen til fordi det er lettere å ikke vite eller forholde seg til, enn å gå inn og stoppe en situasjon og risikere en stor konflikt? Båndet mellom trener og elev er tett, noen ganger så tett at ingen andre får slippe inn. Noen trenere er eksperter på å manipulere, og som ung utøver med store ambisjoner er det lett å la seg blende av en som tilsynelatende kan alt og vet alt. Og ikke minst forteller deg hva som må til for at du blir så god som du vil.

Jeg gjentar at dette er egne erfaringer, og jeg vil ikke trekke alle trenere over en kam. Kanskje har vi vært lettlurte, kanskje over gjennomsnittet ambisiøse og et lett mål. 

Den første treneren kom som en vind, og tok fort kontroll over alt. En levende og karismatisk person med en stor passion for sporten og resultater. En person uten filter, på godt og vondt. Resultatene kom fort, og alt var gloria. Martine gikk fra å ri 1,30 til å ri 1,50 på en sesong, godt hjulpet av fantastiske Nick som kom til oss i begynnelsen av året. Men, ingen trær vokser inn i himmelen, ei heller dette. Selvsagt kom det nedturer, og selvsagt gjør man som rytter feil. Å bli skjelt ut med store bokstaver så det hørtes over hele anlegget når man kommer ut av banen i Peelbergen med fire feil gjør antagelig ikke underverk for selvtilliten. Heller ikke å bli møtt på en bensinstasjon før hjemkomst etter en mislykket GP i Luxembourg for å bli brølt til i 30 minutter for å ikke gjøre som avtalt. Det var virkelig abuse, og jeg som mor satt og tok imot og lot Martine ta imot i stedet for å si stopp. Hvordan ord kan få deg til å tro at du virkelig fortjener å bli brølt til på den måten, og hvor liten man føler seg.

Så kommer trusler om å ikke ville trene hos oss lenger, hvis vi ikke heretter gjør alt vi får beskjed om. Treningene blir tøffere, metodene hardere. Hestene skal bli lydige ved hjelp av sterke hender, skarpe bitt og stramme nesereimer. At hesten kan ha vondt eller ha et problem er ikke et tema.  Barring ble forsøkt introdusert men da sa min tøffe datter nei takk og forlot ridehuset. Sterkt. Hindrene på trening ble større og større, og Nick begynte å stoppe innimellom. Det var det selvsagt ingen grunn til, og at noe var galt var ikke et tema. Jeg sluttet å se på treningene. Fortsatt hadde vi stevner med fantastiske resultater, men nå ofte etterfulgt av dårlige resultater neste gang. Det hele kulminerte med et stevne i DK der trener ikke var tilstede. Nick stoppet igjen og vi insisterte på at noe var galt. Det ble latterliggjort og beskjeden var å piske ham hardere. Samarbeidsmiljøet ble dårligere og dårligere. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger vi tok imot grov utskjelling og trusler om å ikke ville trene hos oss lenger. Og på en finurlig måte fikk han oss alltid til å føle at det var berettiget, og at vi fortjente å bli skjelt ut. Treneren ville ha mer og mer kontroll og samtidig fant han stadig nye grunner for å øke fakturaene sine. Flere forsøk på å lage en skriftlig avtale ble avslått etter voldsomme diskusjoner og vi endte med å avslutte samarbeidet. 

Klok av skade burde man kanskje vært mer forbeholden da neste karismatiske, veltalende og velpolerte trener dukket opp. Men dengang ei. 

Vakre ord om respekt for hesten, om verdien av ridning fra skjenkel frem til tøyle og det viktige bakkearbeidet tok oss med storm, og han ble raskt populær i hele Norge. Da metodene etter hvert ikke samsvarte med ordene, og respekten for hesten viste seg å være bare ord burde vi igjen avsluttet. Og igjen lar man seg dra inn i et forhold der man snur ryggen til sine idealer. Mange ting skurret. Som at fra skjenkel til tøyle ble til fra tøyle til skjenkel. Hjelpetøyler ble mer regel enn unntak. En total dominans av hesten der den skulle overgi seg totalt og gi fra seg alt eget initiativ. Hester som skulle være maskiner. Første gang han satt på Diamant ble hesten totalt krøllet sammen med nesa i brystet. Og ridd og ridd. Jeg sa fra at jeg ikke likte dette og ble avfeiet med at det var nødvendig, "part of the process" Sår i munnen og sporemerker ble også bare "part of the process". En ny metode dukket opp med vill longsjering av hestene før trening. Ukontrollert galopp på liten volte der de ble jaget videre om de bremset. Gjerne til de var skumsvette, i 15-20 minutter. For å få ut spenningene i dem før trening. Nok en gang var jeg uenig, nok en gang stoppet jeg det ikke. At dette ikke var bra for Nick sine skjøre ben skjønner vel alle. Og hva om en hest hadde snublet og knekt et ben, eller pådratt seg en alvorlig skade, hvem skulle da ta ansvaret? Part of the process... Likeså treninger med kontinuerlig hopping og høy intensitet uten skrittepauser. Resultatene var blandede, med noen topper. Mer og mer trening inne i ridehus med samme fokus dag ut og dag inn. Mindre og mindre fokus på uteridning, kondistrening og variert underlag. Dog en bemerkelsesverdig tro på egne ferdigheter og kunnskap. Han uttrykte flere ganger at det var kun to ryttere i verden som red like godt som ham. Og hans kunnskap var uten sidestykke, men likevel visste han lite om skader, visitering, behandling og biomekanikk.

Når så mange ting skurrer, er det vanskelig å forstå hvorfor jeg ikke stoppet det hele. Hvilke mekanismer slår inn som får deg til å kompromisse så mye med dine egne idealer? Helt ærlig så ønsker vi alle å lykkes, og at barna våre skal lykkes. Når forholdet mellom trener og elev er så tett er det vanskelig å gå imellom og lage en stor konflikt. Da er det lettere å skyve det foran seg. Jeg tror ingen var mer lettet enn meg da det tok slutt.

 Han sa selv opp avtalen og flyttet hestene fordi vi ikke kunne leve opp til hans standarder, etter en episode der han totalt mistet besinnelsen. Han ble kastet ut fra det neste stedet han stod på grunn av måten hestene ble behandlet på. 

Jeg er ikke stolt av å skrive dette, og jeg er ikke ute etter hevn. Og det må understrekes at det har ikke bare vært svart. Martine har lært utrolig mye, på godt og vondt som gir henne erfaringer å bygge videre på i sin utvikling som rytter og hestemenneske. Men det er blitt noe som gnager meg hver dag, det rokker ved min identitet. Som hestemenneske, hestens forkjemper og venn. Når jeg, med all min erfaring ikke klarer å stå opp for hesten (og mennesket) og stoppe dette, hvordan skal den vanlige hesteforelder uten stor kunnskap kunne bryte inn og stille spørsmål når magefølelsen sier at noe er feil? Eller den unge rytteren som higer etter resultater og ser opp til treneren som en gud, hvordan skal de kunne si stopp når klumpen i magen vokser?

Målet er vel en trenerstand som handler i tråd med etikk og moral, noe de aller fleste gjør. Og et overordnet styre både på stevner og generelt som slår ned på uønsket adferd både mot hester og mennesker. Som tar alle varsler på alvor og behandler Kong Salomo og Jørgen Hattemaker på samme måte. Føringer må komme fra øverste hold, og de må etterfølges av handling.

Jeg tror åpenhet igjen er løsningen. Det må opp og snakkes om. Ingen er perfekte men vi må tørre å stille spørsmål. Vi må tørre å bry oss. Snakk med andre om ting du opplever. Vi har alle et felles ansvar for sporten, hestene og barna våre. Det er lett å snu ryggen til, å slutte å se på treninger, å tenke at noen andre tar sikkert tak, eller det går sikkert bra. Jeg har lært, jeg kommer heretter til å åpne munnen og si fra. Så håper jeg samvittigheten min, datteren min og hestene vil tilgi meg for de gangene jeg ikke har stått opp.

Endelig tid for et nytt innlegg i bloggen! Jeg har ikke tenkt å gi meg, har bare vært noen utrolig travle uker og vanskelig å få samlet tankene.

Denne gangen vil jeg skrive om makt, og maktmisbruk. Det kan overføres til så utrolig mange deler av sporten vår. Både i omgangen med hest og omgangen med hverandre. Kanskje kan vi alle stoppe opp litt, og tenke etter hvilken makt vi har, og hvordan vi utøver den. Bruker vi makten vår til beste for folk og dyr rundt oss, og for sporten? Jeg har fått noen reaksjoner på at jeg drar frem negative episoder og praksiser i hestesporten, som noen mener vi bør skjule, les: feie under teppet. Vanlige folk bør ikke få vite om dette sies det, sporten får et dårlig rykte. Men er det da jeg som ødelegger ryktet, eller er det episoder og praksiser jeg beskriver? Fordi: Ved å fortsette å feie ting under teppet så slipper de som står for denne praksisen å stå til ansvar og bli straffet. Dermed er det fritt fram til å fortsette. Jeg har ikke stor makt i dette spørsmålet, jeg treffer dere som leser denne bloggen. Men media har stor makt. Og dyrevernorganisasjoner har stor makt. Og det må alle deler av hestesporten ta innover seg. Hvis vi ikke alle bidrar til en sunn og hestevennlig sport, og at de som bryter med dette må stå til ansvar for det, så risikerer vi på sikt at sport der dyr er involvert blir forbudt. Og det vil vi jo ikke, for vi vet hvor vakker sporten kan være, og hvilke bånd vi knytter til hestene, og hvor mye mer enn kjøring og ridning sporten innebærer. 

Internasjonalt ser vi at dyrevernorganisasjoner som PETA følger nøye med. Og vi ser at de som sitter med makt til å sanksjonere mot dårlig behandling av dyr, som FEI (Det internasjonale rytterforbundet) reagerer. Kan nevne tilfellet der en mannlig brasiliansk dressurrytter, som har representert Brasil i OL mishandler datterens lille ponni brutalt på hjemmeplan. En video blir lekket til media og delt på sosiale medier. Mishandlingen er ille, likeså at tilskuere står og ler. FEI ville i første omgang ikke reagere på dette da det skjedde privat og ikke på stevne. Nasjonalt ble saken henlagt. Etter å ha tenkt seg om litt åpnet likevel FEI sak og rytteren ble utestengt i 3 år og idømt bøter. Ekstremt maktmisbruk fra en voksen rytter mot en liten ponni. 

Medias makt er nok kanskje den største når det kommer til å fremme hestevennlig trening og behandling, men også til å gjøre dårlig behandling kjent. Med sosiale medier spres videoer med lynets hastighet, og sportens øverste ledelse blir tvunget til å reagere overfor de som misbruker sin makt. En kjent irsk galopptrener ble fotografert sittende på en død hest mens han snakket i telefonen, og gjorde V tegn til fotografen. Bildet ble spredd i sosiale medier. Galoppsporten er stor i England og Irland og saken ble fanget opp av store medier. Treneren selv forklarte at hesten hadde dødd under et hurtigarbeid på treningsbanen hans i England, han forberedte å få fjernet den døde hesten da han fikk en telefon, og satte seg overskrevs på hesten uten å tenke seg om. V tegnet var et signal til hans ansatte om å vente til han var ferdig i telefonen. Uansett hensikt eller ikke, bildet viser en total mangel på respekt for hesten. Treneren ble utelukket i et år. 

Medias og dyrevernorganisasjonenes makt ser vi også i en pågående sak i Tyskland, der en kjent (ikke navngitt) sprangrytter er filmet mens han barrer hestene under trening. Video er lekket til medier og saken er til behandling i det Tyske forbundet. 

En amerikansk sprangrytter ble i 2020 tatt for bruk av elektriske sporer. Saken ble oppdaget via bilder og videoer som viser at han har en "knapp" i den ene hånda til å trykke på. Saken ble grundig dokumentert, han ble eliminert fra en rekke store stevner og ilagt 10 års utelukkelse. Med slike straffenivåer og stadig større risiko for å bli avslørt er det lov å håpe at man kan luke ut de råtne eggene.

Her hjemme er miljøet mye mindre, og vi har foreløbig ikke hatt mange slike saker i media. Det betyr ikke at alt er rosenrødt. Mindre hestevennlige treningsmetoder benyttes privat og bak lukkede dører i mange deler av sporten. Noen saker har vært hvisket om, men er dysset ned. Jeg tror det er et tidsspørsmål før vi også her opplever videoer lekket på sosiale medier som vi må ta stilling til. Og da er det viktig at sporten har en oppegående ledelse som tør ta tak i og ta klar avstand fra maktmisbruk overfor dyrene, og kan markere med strenge straffer. Hver og en kan vi bruke makten vi har som dyrevenn og forbilde. Vi kan vise hvordan vi vil at hestene skal behandles, og vi kan reagere når vi er vitne til dårlig behandling. Ikke bare snu ryggen til fordi det er ubehagelig. På den måten kan vi alle gjøre en forskjell. 

For vi har alle en makt vi kan velge hvordan vi bruker. Som rytter og hestemenneske, som venn, som lagkamerat, som forelder, som trener, som utøver, som tillitsvalgt, som forbilde. Hvis vi alle blir mer bevisst denne makten, så kan vi også alle bidra til å gi sporten positiv oppmerksomhet. Som rytter og hestemenneske har du en makt over hestene du omgås. Du velger selv hvordan du bruker den. Hvordan du bruker den blir oppfattet av alle rundt deg, og kanskje påvirker det deres måte å omgås sine hester. 

Som venn har du også makt. Til å være en sann venn, eller til å misbruke tillit. En sann venn sprer ikke løgner eller baksnakker deg. En sann venn er til å stole på i gode og onde dager. En venn kan bygge deg opp eller ødelegge deg. Det er en stor makt, og et stort ansvar. 

Som lagkamerat har du makt til å inkludere og ekskludere. For oss som bor i et lite land, der sporten er liten men med stort potensial oppfordrer jeg alle på alle nivåer og i alle aldergrupper til å være med å inkludere. Se ikke på dine lagkamerater som konkurrenter, men som en styrke. Jo sterkere laget er, jo sterkere vil dere hevde dere. Et lag skal være vi, ikke jeg. Ved å hjelpe hverandre hjelper dere laget, som igjen styrker sporten. 

Som forelder har du en stor makt og et stort ansvar. Først og fremst overfor dine egne barn og deres omgang med hest og mennesker. Skaff deg selv kunnskap til å vite hva som er rett og galt og ikke la barna ta hele ansvaret. Mange foreldre har ingen erfaring med hest når barna kommer inn i sporten, da er det viktig å skaffe seg kunnskap om hesten og om sporten. Oppsøk kunnskapsmiljøer, finn et sted med godt miljø og et godt system for kunnskap og læring. Å kunne dele sporten og opplevelsene med hest med barna sine er fantastisk. Som forelder i sporten har du også makt til å inkludere eller ekskludere nye foreldre inn i sporten. Å hjelpe nye foreldre til en enklere vei enn du selv hadde ved å dele av din kunnskap og dine erfaringer bidrar til at flere finner sporten som et godt sted å være med et godt miljø. Som forelder har du også en makt som du kanskje ikke tenker over; til å gripe inn når du opplever dårlig behandling av hest eller rytter. Hvis du under en trening eller stevne opplever at treneren eller andre er ufin mot rytter eller hest er det helt greit å si fra. Ikke bare aksepter at "han eller hun vet sikkert hva de gjør".  Ufin behandling er ikke greit. Det kan være sårende og vonde kommentarer, og slag, spark og rykking i munnen på hesten. Jeg har selv vært på oppvarmingsbanen på stevner og hørt hvordan noen erfarne trenere snakker til elevene sine. Man får ikke selvtillit til å gå inn på banen av å bli fortalt på oppvarmingen hvor dårlig du er til å ri. Du blir heller ikke en bedre rytter av å bli skjelt ut når du kommer ut av banen. Dette har du som forelder en makt til å stoppe om du opplever det, og om treneren ikke aksepterer det og endrer adferd så finn en annen trener. Sporten skal være positiv og bygge selvtillit og selvfølelse for barna våre. 

Som trener har du enorm makt. Du er et forbilde for elevene dine, en de ser opp til. For foreldrene er du en ressursperson som de stoler på at tar vare på barna deres, og bidrar til deres fremgang i sporten. Alle som ser deg som trener fanger opp din filosofi og din væremåte, og bringer det kanskje videre i sin egen omgang med hest og mennesker. Makten du har overfor elevene dine er kanskje vanskelig å forstå. Men forholdet man får når man trener tett sammen mot felles mål over tid blir så sterkt. Noen ganger så sterkt at det åpner for misbruk. Noen trenere har en evne til å suge eleven inn i en boble der bare de to eksisterer. Alle utenfor blir holdt på avstand, og elevens egne grenser blir brutt ned og forskjøvet. Både i forhold til hesten og ridningen, og i forhold til egne grenser. Vi har hatt saker i Norge der trenere har misbrukt sin makt over yngre utøvere for å sikre seg seksuell omgang. Dette er ikke unikt for hestesporten og sier noe om makten og ansvaret i trenerens hender. Heldigvis ser det ut til at vi får mer åpenhet om disse sakene, ansvar plasseres og på den måten kan kanskje utøvere tørre å si fra om ting går for langt. 

En trener har også et ansvar for å bidra til fremgang i sporten. Fremgang knyttes ofte opp til hestemateriell og store kostnader. Her har også treneren en stor makt. Til å råde og veilede foreldre i kjøp av hest. Makten kan brukes til å skaffe rytteren den best mulige hesten i forhold til nivå, ambisjonsnivå og økonomi med en ekte interesse og ambisjon om å hjelpe. De fleste trenere er heldigvis der. Men, makten kan også brukes til å få foreldre til å kjøpe den hesten som gir ham selv best provisjon. Den hesten som er dyrere enn økonomien egentlig tilsier, eller alt for god/ vanskelig å ri for elevens nivå. Foreldre er lette å lede, for de ønsker jo alle det beste for barnet sitt, og strekker seg langt med drømmer om fremgang. Så blir man dratt inn i en spiral av kjøp, salg og bytte av hester til man mister alle illusjoner og bare ønsker seg ut av sporten. Jeg vet det fordi det er sant, og jeg kjenner mange historier. Når det er sagt, de fleste trenere bruker makten de har til å fremme sporten og være gode støttespillere for både elever og foreldre, og gode forbilder!

Som utøver har du en makt til å vise hva du står for på godt og vondt. Både overfor dyr og mennesker. Husk at du alltid har tilskuere, og bruk denne makten til å fremme positiv omgang med to og firbente. Alle gjør feil innimellom, det er menneskelig. Men vi velger selv hvordan vi håndterer dem. Å innrømme og lære av feil gjør deg bare sterkere som menneske. 

Som tillitsvalgt i sporten har du også enorm makt. Jeg tenker da både på de som har verv i idrettens særforbund, og funksjonærer som dommere og stewards på stevner. De som sitter i forbundsstyret har makt til å påvirke lover og regler, til å ta tak i og slå ned på dårlig adferd, og sørge for at loven er lik for alle. De har likeledes makt til å fremme rettferdighet på alle områder og ta tak i ubehagelige hendelser. Det må til for at sporten skal tas seriøst. Dommere og stewarder på stevner har makt til å stoppe utilbørlig adferd både mot hest og rytter. De har likeledes makt til å gi gult kort, innrapportere til forbundet, som har makt til å idømme straff. Denne makten tror jeg man kan være enda flinkere til å bruke. Når en profilert rytter gjentatte ganger krasjer hesten sin gjennom et hinder på oppvarmingsbanen for at den skal være forsiktig inne på banen er det ikke greit og bør få konsekvenser. Når en rytter mister hodet og slår løs på hesten sin inne på banen holder det ikke å si at sånn må du ikke gjøre. Det må straffes så det ikke gjentar seg, vi har regler for piskebruk. Når en trener skjeller ut en elev når den kommer ut av banen, da bør det reageres. Alt dette for at sporten vår skal være positiv. Ved å bruke makten til å stoppe negativ adferd vil vi på sikt få en bedre sport for alle, og som tåler å bli kikket i kortene. 

Til slutt, som forbilde har du også en stor makt som du kanskje ikke tenker over. Men alle har noen som ser opp til seg, enten du er på et grunnleggende nivå eller du er eliteutøver. Prøv å være deg den makten bevisst, og gå foran med gode handlinger og ord. Fremsnakk istedenfor baksnakk, inkluder istedenfor ekskluder. Hjelp der du kan istedenfor å overse. Vis din respekt overfor dyr og mennesker, husk at alle har sin historie. Vi har alle et felles ansvar for sporten vår og hvordan den oppfattes.

Be kind, always.

Denne bloggen handler om å reise på langtur med hest, og alt som kan gå galt. Jeg skriver den fordi vi lærte ihvertfall mye, også kan jo dere som leser få ta del i vår lærdom om dere vil. 

Den 26. januar satte Martine kursen nedover i Europa med 6 hester på lasset. 4 på egen bil og 2 med annen norsk deltager. Destination Vilamoura, et fantastisk anlegg som huser sprangstevner over flere uker gjennom hele året. Far Torstein ved rattet og Karianne med som hestepasser. Ingen av oss hadde tidligere reist så langt som til Portugal med hest, men reisen var nøye planlagt med fire overnattinger underveis. Veiene nedover i Europa er bra og alt gikk som planlagt nedover. En stopp i Tyskland, to i Frankrike og en i Spania. De ble tatt godt imot alle steder, hestene fikk hvile, spise og lett mosjon og sjåførene fikk sove. På bilen får hestene mashvann ved hvert stopp, og ensilasje når bilen står i ro.

Det er alltid en utfordring å få i hestene nok drikke underveis, derfor er det viktig å følge med at de drikker nok på overnattingene. Mangel på væske er en av risikofaktorene for transportsyke, en lungebetennelse som hester kan rammes av under lange transporter. Andre risikofaktorer er manglende luftsirkulasjon, støv fra for og at hestene ikke får ta hodet ned. Hestene bør derfor ikke stå og puste inn i et høynett på lange transporter, men heller ideellt sett fores på gulvet hver gang bilen står i ro en periode. Da får de også muligheten til å strekke ut overlinja litt, og rense luftveiene sine. For å holde kontroll på dette følges det nøye med på hvor mye hver hest drikker, og temperatur måles to ganger om dagen. Lett feber kan være første symptom på transportsyke. Hvis man ikke tar det på alvor og kjører videre med en syk hest vil tilstanden fort forverre seg, hesten får vann i lungene og blir alvorlig syk. Så, får hesten feber underveis, ring veterinær! Anbefalte tilskudd på lange reiser er selvsagt elektrolytter, men også antioksidanter (E, C og B vitaminer)  og tilskudd som booster immunforsvaret.  

En annen av utfordringene med en så lang tur er skifte av grovfor. Vi hadde med nok mat hjemmefra til turen nedover, men med 6 hester i fem uker så må det kjøpes lokalt høy. Høyet nedover i Europa er veldig annerledes enn vårt, mer fint "sauehøy" med mindre næring og lavere kvalitet. Hester er sensitive for forskifter, og kanskje spesielt sårbare etter mange døgn på reise. Det er viktig å kompensere for lavere kvalitet på høyet med mer kraftfor så du ikke risikerer at hesten blir tynn og mister orken. Ideellt gir man også tilskudd som hjelper å opprettholde tarmfloraen og gjør overgangen lettere for hesten. 

For vår gjeng gikk reisen nedover fint, og alle kom frem friske og raske. De var fremme i Vilamoura på lørdag, stevnet startet torsdag så hestene hadde noen dager på å komme seg. I etterkant ser jeg at om vi skal gjøre en sånn reise igjen, så skal vi legge inn et lengre stopp underveis, samt anokmme ihvertfall en uke før stevnestart. Dette fordi transporten tar mye mer på hestene enn vi trodde. Den første uka hadde vi to hester med lett kolikk, antagelig på grunn av forskifte og etter transporten. 

Vel fremme står jo hestene i stevnebokser mye av dagen, men alle er ute minst tre ganger om dagen for trening, leiing og gressing.

Det var to hovedgrunner til at vi valgte å gjøre denne reisen i år. Den ene var at vi lever delvis av å selge hest, og alle hestene som var med på turen er til salgs. Med Coronatiltak, ingen internasjonale starter og reiserestriksjoner overalt hjelper det lite å ha internasjonal interesse for hestene. Ingen får kommet til Norge og prøvd, og ingen av hestene har fersk form. Den andre grunnen er for matching av rytter og hester på landslagsnivå. Med Nationscuper og EM som mål i år er det helt nødvendig å komme ut på store utebaner å samle erfaring og bygge form.

Når det er sagt så oppfylte ikke turen sin hensikt, ihvertfall ikke når det gjaldt salg. Våre to gode unghester, SG`s Diamant og SG`s Carnelian henholdsvis 8 og 7 år i år fungerte lite. Torsdag andre uka kollapset de begge etter endt runde på banen. De pustet voldsomt, var helt utmattet og la seg rett ned i boksen når de kom inn. Så var det rett opp på veterinærklinikken da, heldigvis med flinke folk og godt utstyr. Carnelian hadde en kolikk som det tok et døgn å få løst opp, Diamant fant de ikke ut hva var galt med. Ingen av de to kom seg ordentlig igjen, og blodprøver viste at de hadde pådratt seg et virus, av ukjent type. (Obs ikke EHV) De orket ingenting, og det ble ikke flere starter på dem. Diamant var inn og ut av klinikken resten av tiden de var der. Dette viruset har hengt i veldig lenge. Calle kom forsiktig i gang etter at han kom hjem den 12 mars, mens Diamant først er igang igjen nå. For Diamant sin del var vi redd for både hjerte og lunger, men han er etter hjemkomst sjekket fra A til Å uten å finne noe feil, og vi konkluderer med at viruset har hengt i ekstra lenge på grunn av den slitsomme transporten hjem når de ikke var friske. 

Gambler hadde vi store forhåpninger til, men han hoppet aldri som seg selv der nede. Han slappet aldri av i spranget, kjentes tung ut og fungerte dårlig. Gambler er en stor hest, med mye nerver, og etterhvert fant vi sammen med veterinærene ut at det var ryggen hans som var problemet. Den lange transporten, der han hele tiden står spent og med hodet opp tok helt knekken på ham. Han hoppet noen lavere klasser, og et par ganger 145 der han hoppet ok, men ikke opp imot det han kan. Hver gang han hadde hoppet ok en gang og vi tenkte at han var bra igjen så gikk det dårlig i neste. Vel hjemme igjen trener han heldigvis fint. Ryggen er bra og humøret på topp så vi håper på en god sesong videre. For å hoppe 160 må alt være i orden, og Gambler skal heretter kun gjøre lange reiser i tohesters bil med god plass og anledning til å strekke hodet ned når han vil!

Så, det var de tre hestene som var mest aktuelle for salg, ingen av de fikk vist hva de er god for. Om noen som leser dette skulle ha lyst til å bli med som medeier i SG`s Diamant eller SG`s Amika for å tjene penger ved salg på sikt så si fra, vi er åpne for forslag! 

De tre andre hestene presterte greit nok. G Millfield Gizelle eid av Sandra Sunde Lian som Martine har hatt i ridning siden i høst var en stjerne, hun gikk 1,20 til 1,35 klasser. Stort sett feilfri og plassert i alle starter. Femårige SG`s Amika tok alt på strak arm og gikk femårsklasser som hun aldri skulle gjort annet. Stort sett også feilfri og plassert i alle klasser. Også gamlefar da, Nick aka Douglas Hill. Han har som mange vet hatt store skadeproblemer de siste årene men han elsker stevnelivet og sprangbanen. Han hoppet seg gjennom klasser fra 1,30 til 1,50 med noen plasseringer uten å være helt på topp men med stor entusiasme. Umulig å ikke bli glad når man ser Nick i aksjon! 

På slutten av oppholdet kom nyheten om EHV viruset som rammet først Valencia og siden de andre spanske arrangørene. Mange hester ble syke og døde, og viruset ble ukontrollert spredd av hjemreisende hester fra avlyste stevner. Heldigvis ble det ingen syke hester i Vilamoura, men det utfordret hjemreiseplanene. Vi hadde tenkt å ta samme rute hjem igjen, men flere av overnattingsstedene stengte for besøk, og vi var redd for å ende i en boks der det var smitte fra andre hester. Løsningen ble lengre etapper og tre overnattinger på sikre steder der hestene stod adskilt fra andre og boksene ble desinfisert og vasket mellom hver gjest. Hjemturen ble slitsom for både folk og dyr, og vel hjemme var det rett i karantene. Heldigvis har vi stall i flere bygninger og hestene kunne stå i et eget bygg og egne paddocker uten kontakt med andre hester i karantenetiden. 

Det var lett å se hvor mye turen og oppholdet hadde tatt på hestene, de ble tynne og matte i pelsen, og satte pels. Etter en sånn tur trenger de fort en måned på å komme seg igjen, med god mat, lett trening og mye omsorg. Nå er heldigvis alle godt igang igjen og forhåpentlig blir det snart nye stevner!

Jeg tenker at vi ihvertfall lærte utrolig mye av turen, og Martine knyttet nye kontakter. Så får man ta med seg det positive og lære av alt det andre, livet handler tross alt om erfaringer:-)

Hestesporten i Norge er ikke så stor, men likevel en utrolig viktig del av livet for mange av oss. Mange unge ryttere drømmer om OL og VM, ser på de internasjonale topprytterne og brenner for selv en dag å komme dit de er. At veien dit er lang og kronglete, og at ridning er en erfaringssport er det ingen tvil om. Likeså at du må ha flaks på veien, og en lang rekke personlige egenskaper som gjør deg i stand til å takle motgang. Men det betyr ikke at drømmen er uoppnåelig. Det dukker stadig opp nye navn i toppen internasjonalt, og noen nasjoner produserer stadig unge ryttere i verdensklasse. Der er ikke vi i Norge, vi mangler kulturen og den faglige styrken for å utvikle våre ungdommer. Og der er vi ved sakens kjerne. Vi mangler etter min mening en vilje til og et ønske om samarbeid for å utvikle sporten!

I Norge har vi noen etablerte leire. De verner alle om seg og sitt, og ingen vil ha konkurranse. De har sine elever som skal oppstalles hos dem, undervises der og kjøpe hest gjennom deres system. Ikke noe galt i det, men skapes fremtidens toppryttere i et lukket system? Jeg tror ikke det. Jeg tror det er tid for åpenhet og samarbeid. Samarbeid om trenere, treningsfilosofi og erfaring. Vi trenger ikke en liten gjeng med småkonger i Norge, men et større antall baser, der kunnskap og erfaring får gro. Der vi kan dyrke talenter og prestasjonskultur, der det er lov å ønske å bli god, og lov å være god. Hvis vi møter hverandre med åpenhet og nysgjerrighet kan sporten utvikles. Hvis vi kan utveksle erfaringer om alt fra trening og underlag til reiser, stevneplasser og kjøp av hest vil vi få en åpenhet som gavner alle. En hest som ikke passer i et system passer kanskje hos en annen rytter i et annet system. Det samme gjelder for ryttere. Og hva med å bringe avlerne mer på banen, å legge til rette for enda bedre samarbeid mellom oppdrettere og erfarne ryttere for best mulig utvikling av unghestene? 

Irland produserer ryttere og hester på internasjonalt toppnivå hele tiden. Vi kan ikke sammenligne oss med dem da de har en hestekultur som ikke vi har i Norge, men vi kan lære noe. Den store forskjellen jeg har sett, er at det er lov å gjøre feil. Det blir liksom ikke gjort et stort nummer av å feile, det er bare å gjøre det på nytt. Jeg føler at mange her, og spesielt jenter dyrker en perfeksjonisme som er usunn. Alt skal være så perfekt, og feil er katastrofe, det definerer deg som person. Ser du på de internasjonale topprytterne så gjør de også feil. De færreste har perfekt sits, og hva er perfekt? Ridning er feeling, og det er den vi må dyrke frem. 

Mitt ønskescenario er enkelt; en sport der vi fremsnakker framfor baksnakker. Der konkurranse er en styrke fremfor en trussel. Der vi ønsker hverandre godt, og tør å si det. Der vi alle jobber for at Norge skal bli gode, ikke for at jeg selv skal være best i Norge. Der de som sitter på kunnskap og erfaring kan dele med seg. Der vi kan samarbeide om å hente inn internasjonale kapasiteter på trenersiden. 

Våre egne erfaringer etter at Martine (datter) valgte å satse på sprang er mange, både gode og dårlige. Hun bestemte seg som 16 åring på at det var dette hun ville. Hun har alltid ridd, men har ingen karriere fra ponni og juniortid. Frem til 2016, da hun var 21 red hun mange forskjellige hester opp til 1,40 nivå, red unghester og deltok i et junior-NM. 

Historien om Nick (Douglas Hill) startet i 2016 og ble vårt møte med sporten på høyt nivå. Martine var en tur i Irland hos venner av oss som driver stort med hest. Hun jobbet og red en mnd på vinteren og fikk ri Nick hver dag. En fantastisk hest som hadde hoppet 1,50 men var umulig å selge. Alle som prøvde ham hoppet av før de skulle hoppe fordi han var gal. Grei i håndtering foruten at han var sær, men så fort du skulle gjøre annet enn å skritte så gikk han i været. Sidelengs, baklengs, fast forward, opp og ned, han kunne det meste. De fant allikevel en tone der de respekterte hverandre, og fordi han var umulig å selge fikk vi ham til Norge for en rimelig pris ved hjelp av venner. Til tross for innkjøringsvansker kom resultatene fort. Allerede første året ble de tatt ut til Nordisk for YR i Finland, både lag og individuelt. Vi ble advart på forhånd om at alle rir for seg selv og er opptatt av å være best på laget, så ikke forvent noen lagfølelse. Laget vant gullmedalje, men det finnes ikke et lagbilde. Martine og Nick fortsatte suksessen utover sommer og høst, debuterte i 1,50 og avsluttet sesongen med en lang reise til Polen; 2* Leszno og 3* Poznan. Turen gav flere plasseringer, deres første rankingpoeng og avsluttet med seier i Poznan. Som nye på dette nivået i sporten var vi overlykkelige og superentusiastiske! Gledesstrålende Facebookinnlegg ble delt, og pappa som er bergenser brukte store ord i gleden over datterens fremganger.

Lite visste vel vi om misunnelsen det skapte, og reaksjonene på vår glede. Det gikk faktisk så langt at landslagsleder ble oppringt av andre utøvere for å få stoppet vår posting! Heldigvis blir vi sterkere av motgang, og vi har lært mye. Martine og Nick fortsatte å prestere, og ingen av oss har behov for å være som alle andre. 

Hvorfor forteller jeg denne historien? Jo, fordi som nye i landslagssammenheng og på toppnivå opplevde vi å måtte finne ut av alt selv. Du ble tatt ut til og meldt til stevne, resten måtte du ordne selv. Å reise ut av Norge med hest, hva er et carnet, hvordan fylle det ut, overnattingssteder med hest, toll og tull, lange reiser, veterinærpapirer, råd og tips om reiseveier, båtreiser osv. Og ja, vi har prøvd og feilet og lært etter hvert, og fått hjelp når vi har spurt de mer erfarne. Men kanskje hadde det vært mulig å lage et nettverk av ressurspersoner som man som ny kan få råd og hjelp av? Kanskje en veileder/ håndbok for nye på landslag/ satsningsgrupper med personer som kan kontaktes, og svar på vanlige spørsmål? Som en velkomst inn i sporten for foresatte og utøvere. 

Sportens fremtid er avhengig av at vi tar imot nye, både foresatte og utøvere med åpne armer. Alle er ikke like, og alle skal ikke være like. Noen tar mer plass enn andre, men vi må likevel respektere hverandre, og dele av våre erfaringer i steden for å være redd for konkurranse. Det må være lov å ha høye mål og ambisjoner og si det høyt. Vi skal heie på hverandre både når det går bra og når det går dårlig, det gir trygghet for utvikling. Janteloven står sterkt i Norge. Tenk om vi i hestesporten kunne stryke den?

Du SKAL tro at du er noe!

Hvordan kan disse store dyrene være så skjøre er det mange som spør seg. De tåler jo ingenting, og skader kommer uansett! Vel, men så har jo vi mennesker endret veldig mange av forutsetningene for hestene våre. Enten de er toppatleter eller hobbyhester, er det få, om noen hester som lever slik som det er naturlig for dem. To av de viktigste forutsetningene for å holde hesten frisk er følgende:

Historisk sett er hesten lagd for å spise i 20 av døgnets 24 timer.Fordøyelsesapparatet deres er lagd slik at magen produserer magesyre kontinuerlig, og denne nøytraliseres av spyttet som dannes når hesten spiser gress. Når hesten får grovfor kanskje tre - fire ganger om dagen blir den gående lenge mellom hvert måltid, og magesyren vil etse på slimhinnene i magen og forårsake magesår. Magesår vil forårsake smerter, nedsatt prestasjon og manglende trivsel. Manglende tilgang til grovfor vil gjøre mange hester rastløse, stresset og glupske. Så hva gjør man med det da? Fri tilgang er det aller beste, og vanskelig i praksis for de aller fleste... Og fri tilgang av hva som helst er heller ikke bra. Grovforet (høy eller ensilasje) må være av en god kvalitet. En analyse er et godt hjelpemiddel, et erfarent øye og god luktesans likeså. Ensilasje til hest skal ikke være for våt, det er ikke bra for magen. Kvalitetsklasse 2-4 er som regel best egnet. En hest eller ponni som har lett for å legge på seg, eller spiser veldig mye bør ha magert grovfor, dvs H4-5 for å kunne spise så mye som mulig. En hest i hard trening som kanskje ikke spiser så mye grovfor bør ha mer næringsrikt for, H2-3. De fleste seriøse produsenter har nå analyse på grovforet sitt så det er lett å velge egnet for. Videre gir tørt høy lengre tyggetid, som igjen gir økt spyttdannelse og bedre nøytralisering av magesyre. Men mange hester foretrekker ensilasje av god kvalitet, kanskje på grunn av saftighet og lukt.

Så hva gjør man da, for å fore så hestevennlig som mulig? Fordel grovforet på så mange foringer som mulig gjennom døgnet. Hos oss deler vi frokosten i to, de får halvparten inne kl 07, og halvparten med seg ut. Videre får de mat ute kl 11.30, og når de kommer inn kl 15.00. Også får de det største måltidet til kvelden kl 19. Det er greit nok på dagtid, men på natta blir de stående lenge uten mat. Jeg jobber med en løsning på dette, finmasket høynett og raus mengde er et alternativ. Det aller beste er om hesten alltid har tilgang til grovfor. Da vil den regulere inntaket selv og spise når den er sulten. 

Den andre faktoren i forhold til forbygging er bevegelse. En hest i det fri beveger seg over store områder døgnet rundt sammen med flokken sin. På den måten får den trening, styrke, sirkulasjon og forskjellig underlag. Moderne hestehold er basert på at hesten står oppstallet de fleste av døgnets timer. Noen, men ikke alle får gå ute noen timer daglig i en paddock. Paddockene er ofte små og gruset opp, uten en gressflekk eller andre alternativer for aktivitet. Noen får gå i walker i tillegg til eller i steden for paddock. Også blir de trent. En halvtime - en time, ofte i ridehus eller på ridebane med samme underlag.

Så hvordan kan vi kompensere for det da? For det første, når du leter stallplass så tenk på totalen. Ingenting er perfekt, og de fleste stalleiere strekker seg så langt de kan utfra forutsetningene. Men store paddocker er bra, det fremmer mer bevegelse. Finnes det gress i dem er det supert. Nærhet til andre hester er viktig, hesten er et flokkdyr og vil gjerne kunne sosialisere over gjerdene om de ikke går flere sammen. Og romslig utetid er viktig. Finnes det tilbud om walker er jeg tilhenger av å bruke den daglig, fordi mer bevegelse gir bedre sirkulasjon som forebygger skader. Variert trening på variert underlag styrker beina og forbygger skade. Turterreng og turstier er et must, og det er heller ikke farlig å skritte og trave balansert på asfalt. Legg ihvertfall tre av ukas økter utenfor ridebanen, tren kondisjon, balanse og styrke i naturen. Garanterer deg en gladere, friskere og mer holdbar hest!

Hvis uhellet først er ute og du får en skade på hesten din, så er det viktig å oppdage den så tidlig som mulig. Noen skader, som sene og båndskader kan ligge og lure i lang tid før det smeller. Hvis du er flink til å visitere hesten din hver dag, vil du kunne oppdage en skade tidlig, få stoppet utviklingen og unngå et langt skadeavbrekk. Kjenn over bein og kropp i forbindelse med daglig stell. Lær deg hvordan hesten din normalt kjennes ut, kjenn etter unormal varme eller hevelse. Dette er ofte første tegn, før hesten er halt. Finner du noe som bekymrer deg, kontakt en erfaren hesteveterinær, og få det sjekket. Har du først en sene - eller bånd (ligament)skade er det tid som må til. Uansett hvilken type rehabilitering eller behandling du velger, så må skaden få tid til å leges, og bli sterkt igjen før hesten utsettes for belastning.

I en rehabiliteringsfase, etter den akutte fasen er det også bevegelse og sirkulasjon som må til, i kontrollerte former. Sener og ligamenter har lite blod, dermed også lite sirkulasjon. Som en tommelfingerregel kan man si at gaffelbåndskader ofte kommer av trening på hardt underlag, mens seneskader ofte kommer av for mykt eller løst underlag. Igjen er forbygging viktig, styrk sener og bånd ved å variere trening og underlag!

Leddproblemer og sprøyting er også noe de fleste kommer borti. Leddproblemer oppstår ved hard/repetert/overbelastning over tid, og ved trening på ensidig eller uegnet underlag. Overbelastning kan også oppstå på en hest som går i ubalanse eller er skjev, eller der rytter er i ubalanse eller skjev. Spesielt utsatt på ridehester er koder og hovledd foran, og bakkne og has bak. Det er ikke vanskelig å forstå belastningen som oppstår ved avsprang og landing på hinder, ved samlende øvelser i dressur eller for en trav eller galopphest i full fart.

Forebygging er igjen stikkord, og gradvis opptrening på variert underlag fra de er unghester fremmer god leddhelse. Og her kan vi gå helt tilbake til føllet og den yngste unghestens muligheter for mosjon. Grunnlaget for en solid leddbrusk legges nemlig her, der føllene og unghestene får bevege seg på større, gjerne kuperte områder med lekekamerater. Derfor er jeg også av den formening at hester født i for eksempel skandinaviske land, og England/ Irland ofte har et bedre utgandspunkt for holdbarhet enn hester født på samlebånd i feks Belgia og Nederland. Ikke fordi jeg har noe imot hester derfra, de avler vanvittig mye og bra stammet, det er stor industri der; men fordi de har begrenset tilgang til land og større områder. I tillegg er unghestene ofte inne i en hall på vinteren for å spare gressmarkene til sommeren. Så igjen, forebygging og behandling.

Om du må behandle hesten din er det ingen krise, de fleste sportshester blir sjekket opp og behandlet regelmessig for å kunne prestere. Sliter du med gjentagende problemer, se på hva du kan endre på. En god hovslager er gull verdt, det er nemlig ikke bare å sette sko på en hest! Feil vinkler på hoven i forhold til hestens eksteriør gir nemlig feilbelastninger og problemer over tid. Steile, trange, flate og fremskutte høver er alle ting en god hovslager kan hjelpe til med å få orden på. I tillegg finnes det et utall forskjellige typer sko som kan hjelpe både i forebygging og rehabilitering av forskjellige problemer. Så sjekk om skoingen er korrekt i forhold til hest og bruk.

Er utstyrret korrekt og tilpasset hesten, har den vondt andre steder som gjør at den feilbelaster? Hvordan er underlaget du trener på? Går hesten i bærighet og balanse når den trenes, eller henger den på framparten? Er du som rytter i balanse? Sitter du rett på hesten? Å investere i en god dressurtrener er lurt, enten du er hobbyrytter, sprang, dressurrytter eller rir andre grener. Det å lære å ri hesten i balanse og bærighet, og selv være i balanse kan spare deg for mange veterinærutgifter. En veldig vanlig feil er at hesten ikke er fremme for skjenkel, altså går frem til bittet. Er den ikke fremme, vil bakparten bare henge etter med det resultat at hesten blir gående på framparten. Motoren sitter bak, den må være i gang og bakbeina skal være aktive. Da løftes framparten og hesten kommer i balanse og bærer seg. Din hånd skal altså ikke bære hesten eller dra den sammen, hesten skal bevege seg fra skjenkel og inn til å støtte på tøylen. 

Et annet problem som hester sliter med oftere enn man nok er klar over, er rygg og nakkeproblemer. Ryggproblemer merker man ofte ved at hesten viser ømhet ved visitering, motvilje ved saling eller under ridning, eller knekker i ryggen når du setter deg opp. Dårlig tilpasset sal kan være en grunn, men hester kan også få muskelproblemer som strekk eller kramper, betennelser i muskulaturen overbelastet eller for dårlig utviklet ryggmuskulatur. I tillegg kan den ha "Kissing spines" dvs ryggtagger som ligger for tett, men dette behøver ikke ha noen betydning for hesten.

Igjen er allsidig trening viktig for forebygging. Noe man gjør mye mindre nå enn før er å klatre hestene. Oppover og nedover er fantastisk trening både for rygg, kondis og balanse. Det kan være på kuperte skogsveier og stier, tømmerveier eller grusveier, eller store sandhauger som vi har i det gamle militærområdet på Flatner. Skritt eller galopp opp og skritt ned bratte bakker er supert, bare husk å begynne forsiktig! Longsjering med gogue for eksempel, gjerne over bommer er fin ryggtrening, også longsjering i en grop med tyngre underlag. Trening i vanntredemølle er positiv og skånsom trening for rygg, og de som har mulighet til å implementere det i et vanlig treningsopplegg får fordelen av fullverdig styrketrening uten å belaste beina.

Nakkeproblemer er vanskeligere å avsløre, men blir vanligere og vanligere på sportshester. Man tror noe av grunnen ligger i tidlig innridning og trening, prestasjon før hesten er klar for det og overfleksjon av nakken allerede fra tidlig trening. Bruk av stramme hjelpetøyler som snarvei samt en ridestil som presser hestene inn i en form der de blir alt for korte i nakken og med nesen bak loddplan, dvs bak bittet gir en overbelastning av skjelett og muskler i nakken som igjen gir skader. Dette kan gi utslag som snubling og balanseproblemer, stivhet, motvilje mot å bøye seg en vei, panikkoppførsel og endring i ridbarhet. Diagnostisering kan være vanskelig, røntgen, CT og ultralyd kan hjelpe men funn behøver ikke nødvendigvis ha betydning. Dette er et område det forskes mye på. 

Avslutter med å slå et slag for en god, gammeldags børsting (strigling) av hesten. Hver dag, minst 15 minutter! Med rundbørste (gummiskrape finnes i forskjellige hardheter) for å løsne hår og støv, samt å gi massasje. Langhåret børste for å fjerne hår og støv. Kardask (for de som husker det; flat korthåret børste) og skrape for å polere, få vekk fint støv og flass. Godt for hesten, godt for pelsen, og du merker om hesten er øm noen steder:-) Også får du selv en liten trim også!

En hestehandel er i historisk perspektiv ofte brukt i omtale av en litt tvilsom avtale, og har derfor også ofte gitt hestehandlere et dårlig rykte. Fortjent eller ufortjent, som alt annet her i verden finnes det både pluss og minusvarianter. Som jeg skrev om i min forrige blogg, er hesteindustrien - og økonomien internasjonalt enorm. Mange livnærer seg på å selge hest, og drømmer om å gjøre det store salget. Finne den neste stjernen og utvikle den til den er verdt utenkelige summer. For hester kan selges for utrolige summer, og det er ikke bare enkeltepisoder. Den dyreste galopphesten som er solgt; stjernen Fuisachi Pegasus  ble solgt for tilsvarende 600.000.000 Nkr! Ja du leste riktig, 600 millioner! Palloubet de Halong, sprang; og Totilas, dressur er de dyreste ridehestene som er solgt, til en pris i underkant av 130.000.000 Nkr.

Slike priser kan selvsagt bare ekstreme individer oppnå, men en topp spranghest i alder 8-11 år med internasjonale resultater og potensial for det største kan ha en prislapp fra 5.000.000 Nkr og oppover. Kunsten er selvsagt å finne emnet; enten ved å avle selv, eller kjøpe som føll eller unghest og utvikle. Jeg mener det avles så utrolig mange toppstammede, fantastiske føll hvert eneste år i hele verden, at det potensielt finnes mange verdensstjerner der ute. Det som skiller dem er ofte flaks og uflaks. For å kunne vise sitt potensiale er de avhengig av en seriøs avler som forer og håndterer både den drektige hoppa og føllet på beste måte, en oppvekst med plenty utegang og mosjon med kompiser, å komme i et godt system når de skal starte sin utdanning, og å få en rytter og trener med kunnskap og erfaring som lar dem få utvikles i sitt tempo når den tid kommer. Mer om det i en annen blogg:-)

Tilbake til hestehandel. Du skal kjøpe hest; kanskje til deg selv, kanskje til datter eller sønn. Kanskje har du gjort det før, kanskje er det første gang. Kanskje er du på jakt etter en snill hobbyhest, eller kanskje en topp konkurransehest. Uansett, fallgruvene er mange! Det første du må tenke på er at du skal finne en hest som passer rytteren. Det vil si; i nivå, størrelse, temperament og utdanning. En uerfaren rytter skal ha en trygg, erfaren hest av riktig størrelse og med ønsket erfaring. En ung rytter skal ikke ha en unghest med mindre den unge rytteren er usedvanlig talentfull. Og ikke bare i mors og fars øyne. Heller en erfaren hest, igjen med passende temperament og erfaring til å matche rytter. Med de to prinsippene har du ihvertfall et grunnlag for å gå videre.

Så var det det å få hjelp da, og hvor leter man etter sin nye hest? Mange vender seg til sin trener, noe som kan være et godt alternativ. Treneren kjenner eleven og ridningen, og bør ha en formening om både ambisjon og ferdigheter. I tilegg har de fleste trenere mange kontakter, om de ikke også selger hester selv. Tipp topp, og i mange tilfeller en god løsning. MEN - noe du bør vite er at i den bransjen opereres det med provisjoner. Ikke bare de 10% som de fleste ser på som ok, men det er ofte mange som skal ha provisjon av ditt kjøp. Din trener, hans kontakt, tipseren og salgsstallen. Eller et samarbeid der fler skal ha provisjon av hvert salg. Da blir hesten fort mye dyrere enn den egentlige verdien. Jeg hadde en samtale med en hestepappa om dette. Han er i tillegg advokat, og han var dypt sjokkert over denne praksisen som han selv hadde oppdaget og erfart. Korrupsjon satt i system kalte han det. 

Man skal selvsagt aldri skjære alle over en kam, og jeg kjenner mange ærlige og redelige både hesteselgere og trenere. Til og med trenere som ikke ønsker provisjon for å hjelpe eleven å skaffe seg hest. Og jeg har ikke noe imot at en trener eller konsulent hjelper til med at rett hest havner hos rett rytter, det er tvertimot slik det burde være, og at vedkommende tar 10% for jobben er greit, forutsatt at det er avtalt på forhånd og oppå bordet. Det ligger mye jobb bak å skaffe seg både erfaringen og kontaktene som gjør at en kan bidra til et vellykket hestekjøp:-)

Jeg har derimot et problem med de som driter i om hesten passer rytteren, og kun er ute etter at klienten skal kjøpe den hesten som gir dem selv mest penger i lommeboka. Jeg har sett det gang på gang, og snakket med mange ressurssterke mennesker som kunne bidratt så positivt i sporten vår om de hadde blitt tatt vare på, og ikke utnyttet. De fleste av dem er også smarte nok til å forstå at de blir lurt når dette har gjentatt seg flere ganger, og forsvinner ut av sporten. Barna som skulle oppleve mestring og glede opplever i steden å mislykkes og ikke leve opp til forventningene, foreldre står oppgitte tilbake med et negativt bilde av hestemiljøet. Det er ikke sånn vi vil ha det!

Så, hva kan du gjøre selv da, for å legge grunnlaget for en god hestehandel? For det første, ha en skriftlig avtale med den som skal hjelpe deg, om det er trener, konsulent eller annet, og snakk igjennom forventningene dere har til hverandre i prosessen.

For det andre, bestem hvor du vil lete. Markedet er enormt og mulighetene mange. Det er de som selger privat, og det er salgsstaller. Fordel med salgsstaller er at du ofte kan prøve flere hester på et sted, fordel med privat er at du ofte får hele historien til hesten. Skal du lete nasjonalt eller internasjonalt? Det er enklere å handle innad i Norge, men utvalget er mer begrenset. Vårt naboland Sverige har selv en stor avl, og en hestekultur som ligger langt foran oss. I tillegg er prisene gjennomgående lavere enn i Norge, og utvalget enormt. Det gjelder uansett hva slags hest du søker, og det er ikke vanskelig å importere hest til Norge. Søker du utover i Europa er Nederland og Belgia storprodusenter av sportshester, men her fins også mange fallgruver om du er uerfaren. Hvis noe virker å være for godt til å være sant, så er det gjerne det.

Når du prøver en hest, vær obs på temperament både på stall og under ridning, og prøv gjerne to ganger. Du vil ha en hest som passer deg. Legg merke til enkle ting som om den er lik på begge tøyler eller henger på en eller begge. Om den kjennes lik ut på begge hender, og om den kjennes balansert ut. Kjenn at gass og brems passer deg, og at du føler deg komfortabel. Ikke hopp høyere enn du selv føler komfortabelt, hestens kapasitet kjenner du fra resultater og video, den skal ikke testes under prøving. Mange lar seg blende av at selger bygger store hinder under prøving. At den hopper det under prøving betyr ikke at den hopper det samme med deg om to måneder etter å ha byttet miljø og system. 

Eksteriør. De fleste mangler kunnskap om hestens eksteriør og dets betydning for holdbarhet. Når vi kjøper en hest vil vi jo gjerne at den skal holde seg frisk, uansett om det er en hobbyhest eller en konkurransehest. Et godt eksteriør er ingen garanti, men ihverfall et godt grunnlag. Her kommer det godt med å ta hjelp fra en kyndig person. Det perfekte er vanskelig å finne, og slett ikke nødvendig heller. Noen ting du skal være obs på: lange, myke koder gir ofte gode bevegelser men er ingen slager for holdbarhet. Hesten skal stå noenlunde rett på beina når du ser den rett forfra eller bakfra. Beina skal stå i stil med kroppen, dvs en kraftig hest bør ha solide bein, ikke fullblodsbein. En hest med veldig lang rygg vil være vanskeligere å samle. Hestens hovvinkel skal være parallell med kodebeinet. Hoven skal verken være for steil eller for flat, det kan være tegn på problemer. 

Når du har funnet en hest som du liker, skaff deg mest mulig kunnskap om hesten. Historie, sykehistorie og resultater. Det er i alles interesse at du kan ta godt vare på din nye hest, derfor er det også viktig å vite mest mulig om den. Det er ingen krise om hesten er behandlet, og det behøver ikke være det om den har hatt en skade som er leget. De fleste konkurransehester blir regelmessig sjekket opp og behandlet av veterinær, kiropraktor osv akkurat som idrettsutøvere. Dette er like mye forebygging av alvorlige skader, og viktig for deg å få innsikt i. 

Når du vel har valgt din neste hest, står vetsjekk for tur. Jeg anbefaler å bruke en kjent klinikk det være seg i Norge eller i utlandet, for å få en nøytral gjennomgang av hesten. Alternativt din egen veterinær. Hvor omfattende undersøkelsen skal være kommer an på pris og bruksområde. En vanlig klinisk salgssjekk med mønstring på rett og bøyd spor, bøyeprøver og visitering av hesten er standard. Så kan du velge røntgen, vanlig eller utvidet med nakke og rygg. Uansett skal du vite at veldig få hester er perfekt på røntgen, man finner som regel noe. Så er det opptil din veterinær og hans erfaring å vurdere hvorvidt røntgenfunn kan ventes å få betydning for bruk eller ikke. Dette er ikke en eksakt videnskap, og ingen veterinær kan spå om fremtiden. Så, magefølelse og kompetent hjelp er bra å ha. 

Hesten går igjennom vetsjekk, dere er enige om pris, og hesten skal flytte hjem til deg. Da skal du være klar over at den største risikoen en hest løper i forhold til skader, er når den bytter eier. Derfor igjen; sørg for å få mest mulig informasjon om hesten. Hvordan er den vant til å bli trent, på hvilket underlag, hvor ofte hopper den, hvor ofte går den på tur, hvor lenge er den vant til å være ute, kan den stå igjen inne eller ute alene, hvor ofte blir den skodd, hvordan er den vant til å bli stelt (bandasjer, dekken, liniment), er det noe den misliker, hva slags sal og bitt pleier den å gå med, hva spiser den av høy/ensilasje og kraftfor osv osv. Prøv å gi den en glidende overgang på alle områder fra et system til et annet, så den får tid til å tilpasse seg. Ikke gjør brå overgang på kraftfor eller grovfor, hestens mage er veldig ømfindtlig og den får lett magesår. Husk å ha respekt for at hesten bytter alt; miljø, rytter, system, boks, kompiser, mennesker, rutiner, underlag, ridestil, trening og stell. Vil du lære din nye hest å kjenne, og bygge et godt forhold til den så gi den tid til å tilpasse seg alt det nye. Gi den korte, varierte økter for å bli kjent, og ikke hast avgårde på stevner med en gang. Du vil tjene på det i lengden!

Til sist; de fleste selgere ønsker det beste for deg og hesten, å finne en god match så alle kan være fornøyde. Sånn er dessverre ikke alltid virkeligheten, og en hest som fungerer perfekt i et system kan være krevende og vanskelig i et annet. En god og åpen dialog anbefales om man opplever problemer, kanskje kan det hjelpe å få et kurs sammen med sin nye hest for å lære den å kjenne!

Uansett, lykke til med kjøp! Ta gjerne kontakt om dere har spørsmål.

09.03.21.

De fleste mennesker utenfor hestesporten, og mange innenfor har ingen ide om hvor stor og verdensomspennende hesteindustrien er. I følge Alltechs Steve Elliot omsatte hesteindustrien globalt i 2017 300 milliarder USD og bidro med 1,6 millioner fulltidsjobber. 

Der store penger er involvert finnes alltid skruppelløse mennesker på jakt etter raske penger, fremgang, ære og berømmelse. Hva skjer når ambisjonene blir større og større, lysten på feilfrie runder og seire, gold and glory kræsjer med hestevelferd og etikk?

Jeg vil begynne med å understreke at det finnes mange fantastiske trenere og ryttere som tar godt vare på hestene sine, og det finnes reglement både nasjonalt og internasjonalt som skal ivareta hestene både i og utenfor sporten.

Men  - hvem styrer hva som blir gjort på hjemmebane der moralen ikke er like god? Hvilke treningsmetoder som blir brukt for å få hestene til å hoppe høyere, lengre, løpe fortere, være mer forsiktige eller bøye seg mer? For ikke å snakke om hvordan få hesten som har smerter til å ikke kjenne smerte? Til å prestere likevel?

Jeg er ikke ute etter å ta noen, men ønsker åpenhet om temaet. Dyrevelferd er en forutsetning for at sporten skal fortsette å utvikle seg, og mitt ønske er at dagens unge skal tenke seg om to ganger før de fortsetter å gjøre ting som det alltid er blitt gjort, eller følge en utvikling som går i feil retning. At de verdsetter ærlighet, etikk og moral. Og hesten. I min verden er åpenhet medisin. Det ønskes ikke åpenhet om det jeg nå vil fortelle om. Det skader sporten at folk får vite. Men hvordan skal sporten overleve hvis ikke folk får vite så de kan forbedre virkeligheten? Og slå ned på de som ikke verdsetter hesten?

Å få hesten til å hoppe høyere og være mer forsiktig gir deg bedre resultater og en mer verdifull hest. Å barre hesten har nok mange hørt om og kan gjøres på mange måter. I gamle dager husker jeg trenere løftet bommen opp i bena til hesten når den hoppet. I våre dager er det tilogmed funnet opp mekanismer på hinder som gjør denne jobben. Man kan bruke tynne jernbommer på hindrene så det gjør vondt å treffe. Det kan brukes bommer med spikre eller skruer på og belegg med stifter inni. Man kan bruke bambusrør på hestens kronrand før hopping så den er øm og hesten vil løfte beina høyere. 

Vi var engang i England for å prøve en hest hos en topp internasjonal rytter. På hans utebane lå det tykke, blytunge bommer med vinkeljern på. Helt åpenlyst. Jeg trenger ikke fortelle at hestene der var særdeles forsiktige. Jeg spurte vår guide etterpå, hvordan de kunne ha dette så åpent. Han sa; det er sånn at som rytter må du få hesten til å gå feilfrie runder. Gjør du ikke det flytter eieren den til en annen rytter som vil gjøre det som må til. 

Strøm er en måte å få hestene til å hoppe høyere. Og lengre. For å få en hest som tramper i vanngrava til å hoppe over vanngrava, legg strøm i vannet. Gi de støt i beina når de hopper. En Canadisk rytter ble tatt for å ri med sporer med strøm i, og en liten knapp i hånda som han styrte det med.

En hestepappa spurte meg en gang; Med unghester når de løshopper, du vil at de skal hoppe så mye bak at de nesten slår rundt? Jeg sa nei; det vil jeg ikke. Jeg vil se hester som hopper naturlig og viser trygghet, balanse og selvtillit. Unghestene du ser på video som nesten slår rundt bak, og stopper opp i lufta har nok i mange tilfeller fått strøm eller annen form for "prepping" for å se spektakulære ut. Det finnes mange annonsører på Facebook har spesialisert seg på denne type hester, som overhopper og ser super flashy ut. 

Også i trav og galoppsport er strøm brukt for å få hestene til å løpe fortere. Juksere er tatt, men de blir også mer kreative. Å smertestille hester som egentlig har skader er også en fremgangsmåte. Nylig eksempel er Propulsion saken i Svensk Travsport som ble rullet opp i 2020. Den omhandler hingsten Propulsion som ble kjøpt til Sverige fra USA i 2015. Etter seier i Elitloppet 2020 ble det tilfeldig oppdaget i hestens dokumenter at den var nervesnittet i begge fremhøver i USA. En nervesnitting er en vanlig og lovlig prosedyre i USA der men kutter nerven for eksempel til bakre del av fremhøvene så du blokker smerte fra hovsenebensområdet. Dette er strengt ulovlig i Skandinavia og eier av hesten må nå betale tilbake over 26 millioner som hesten har tjent i Sverige.

En annen mye brukt metode er å snitte nerven til gaffelbåndet på bakbeinet. Dette gjøres ofte i forbindelse med et inngrep for å åpne hinnen rundt båndet, noe som er lov. Gaffelbåndet er et langt ligament på baksiden av hestens pipe og helt essensielt for hesten. Ryker dette, bryter hesten ned og avlivning er eneste alternativ. Det kan få fatale konsekvenser også for en rytter om det skjer i et sprang. Jeg har selv sett det skje, og glemmer ikke synet. Nervesnitting kan også gjøres kjemisk, og det har vært saker både i Norge og Sverige der for eksempel slangegift er brukt for å lamme nerven en lengre periode. En helt forkastelig praksis, der hesten har null følelse i berørte områder og skader vil kunne utvikle seg til fataliteter. 

Galoppsporten i USA, ved Santa Anita banen i California opplevde i 2020 at opptil flere hester døde av beinbrudd hver løpsdag. Banen ble stengt og det ble opprettet undersøkelser for å finne ut årsaken. Det ble spekulert i underlag, og dette ble utbedret men dødsfallene fortsatte. Foreløbige indikasjoner tilsier er at det skyldtes en kombinasjon av utbredt bruk av legemidler med nedsatt bentetthet som bivirkning og utstrakt bruk av shockwawe som gir en smertestillende effekt i 1-3 dager etter behandling.

Smerter er hestens måte å signalisere at noe er galt på, og vår jobb er å få hjelp av gode veterinærer til å finne ut hva som er galt, og så gi behandling, ro og opptrening deretter. En hest som ikke er frisk vil uansett ikke kunne prestere optimalt.Hvis skader og slitasje blir så stor at hesten ikke kan brukes i sporten mer, så fortjener hesten å få nyte pensjonisttilværelsen. 

Det beste vi kan gjøre for hestene våre er å forebygge skader. Det gjør vi best ved å variere trening og underlag, og å gi hestene restitusjonsperioder etter hardt arbeid. Jeg kommer tilbake til dette i et annet innlegg. 

Det finnes mange talentfulle spranghester som er super forsiktige av natur, og alle blir selvsagt ikke barret. En hest som er veltrent, frisk, myk og smidig vil også vise kvaliteter naturlig. Det tar bare litt lengre tid, og tid er det mange ikke har når penger er involvert. Det finnes nok jernbommer på mange norske staller også, og de er nok hyppig i bruk. Mitt håp er at noen av dere unge ryttere tør å spørre; er dette nødvendig? Og enda bedre; tør å si nei. Mine hester skal ikke trenes ved hjelp av frykt, men ved at jeg blir en bedre rytter og kan utvikle hesten min på en bedre måte. De fleste riv kommer av rytterfeil, og hvor bra hadde det ikke vært for sporten i Norge om våre ryttere kunne utvikle seg til å bli enda bedre? Det er flotte fremtidsutsikter for sporten!

20.02.21

Mange mener mye om andres hestehold. Mange av oss mener nok at vi er gode på det vi gjør, at vi prøver å leve et hesteliv som også respekterer hestens behov. Men respekterer vi hverandres hestehold? Og forskjellige måter å holde og å drive med hest på? Og respekterer vi hverandre, på tvers av grener av hestesporten, på tvers av hest som hobby og hest i sport og næring?

Jeg har hatt en fot i mange leirer oppigjennom, og lært utrolig mye av det. Travsporten, som mange ridehestfolk ler av, og sier litt "stakkars hester" har lært meg enormt. Det er ingen som er så gode til å plukke opp detaljer og ta små varsler fra hesten på at ting ikke er som det skal som nettopp travfolk. Fordi; når hesten skal konkurrere i trav så må den være helt i orden for å yte. Du kan ikke skjule en liten ubalanse eller en ujevnhet i gangen, da fungerer ikke travet. Om den beveger seg kortere på et bein, om den går rett i vogna, om den henger på en tom. Om den er rett. Alle disse tingene fanger en god kusk opp. Hestene blir sjekket opp og problemer blir ofte reparert før de blir store.

Ryttere aksepterer ofte disse små signalene, og bortforklarer: Den er stiv her, den er stiv der; trenger å ris igjennom. Henger på tøylen; vi bytter bitt, skarpere bitt. Vil ikke fatte høyre galopp; den er dum. Stopper på hinder; den er frekk. Går skjevt med kroppen eller hodet; bytt bitt eller spark den litt i magen.

I min verden er ikke hester slemme eller dumme. Hesten er et vennlig vesen som vil gjøre sitt beste for å gjøre det vi forventer av den. Hvis den protesterer har du enten ikke stilt spørsmålet ditt tydelig nok, det vil si den forstår ikke hva du vil. Eller den protesterer fordi den har smerter eller ubehag. En hest som endrer adferd, prøver å fortelle deg noe. Lytt til den og prøv å forstå. En spranghest som begynner å stoppe, eller plutselig river mange hinder har antagelig vondt et sted, den er ikke dum. En hest som normalt er arbeidsvillig som begynner å trykke, ikke gå frem, kanskje steile? Har kanskje vondt et sted? Kanskje utstyr som er ubehagelig? En hest som normalt er blid og hyggelig blir ikke plutselig sur uten at noe plager den. Det er vårt ansvar som hesteeiere å forsøke å forstå. Hesten kan ikke snakke, men den kan kommunisere. 

 Jeg er absolutt ingen tilhenger av å lete etter feil, for leter man godt nok er det ingenting som er feilfritt. Kunsten er å forstå hva som har betydning:-)

Jeg er heller ikke tilhenger av "stakkars hesten, må få bestemme selv". Hester; som barn; som hunder trenger oppdragelse, forutsigbarhet og en fast og kjærlig hånd. Slik blir de trygge å håndtere. 

Trav og galoppsporten er også utrolig gode på trening av hest. Kondisjon, styrke, formoppbygging. Hvorfor ikke snakke med en trav eller galopptrener, og lære om kondisjonsoppbygging? De fleste ridehester er i altfor dårlig fysisk form, og utav det kommer økt risiko for skader. Å bygge en formtopp har nok de færreste hørt om. Og for ikke å snakke om skoing... Travhester, galopphester og ridehester blir skodd forskjellig, fordi de yter på helt forskjellig måte. Men er vi ridehestfolk klar over hvor mye vi kan påvirke hesten gjennom skoing? Balansering, tunge sko, lette sko, tåkapper, sidekapper, såler, overrulling? Skoløs? En GOD hovslager er uunnværlig uansett hva du bruker hesten din til. Foring? Igjen, de som jobber med løpshester har ofte gode kunnskaper om foring. Nok energi, riktig energi, riktig mengde. Proteiner, stivelse, fiber, fett. Mineraler. En hest som skal yte, må ha rett for i rett mengde. En hest som skal nyte må også ha rett for i rett mengde:-) 

Face it, ridehester er ofte tunge i kroppen og for dårlig trent. Men er det virkelig sånn at vi skal lære alt av trav og galopp, og ikke omvendt? Å neida! Vi har også mye å lære bort om trening av hesten. Da tenker jeg spesielt på alternativ og variert trening. Å styrke alle muskelgrupper. Jeg er selv glad for å ha bidratt til å lære mange trav og galoppfolk å longsjere hestene. Med mitt favorittverktøy, en gogue. En enkel innspenning som gir hesten frihet til å strekke hodet fremover, men påvirker den til å jobbe bakfra, heve ryggen og gå i rett form. I alle gangarter. Travhester er ofte veldig ensidige og ikke glad i å gå til høyre fordi de aller fleste løp går på venstre hånd, og de er sterkere i venstre side. Bare det å jobbe med å bygge opp likesidighet er gunstig, skadeforebyggende og prestasjonsfremmende. Mange trav og galopptrenere har også sett effekten av å ha hjelp til å jobbe hestene dressur/bakkearbeid for løsgjøring, likesidighet og styrke. 

Min moral er: Kan vi se litt større på det, og være flinkere til å respektere hverandre? Spør hvorfor, så kanskje du lærer noe, istedenfor å latterliggjøre noe du ikke forstår. Alle har rett til å ha hest på sin måte, så lenge man tar vare på hesten. Hest som bestevenn, turkompis og hobby er like bra og rett som hest som konkurransepartner, toppidrettsutøver og atlet! Og jeg lover, konkurransehester er like lykkelige med livet sitt som hobbyhester!

Mitt første innlegg er personlig, og nødvendig. Basert på egne opplevelser de siste årene, som har vært vanskelige. Mange har hørt rykter, og spredd rykter. Jeg har opplevd økonomiske vanskeligheter som har tårnet seg opp, og jeg skylder ikke på noen andre for at jeg er havnet der. Dårlige valg og feil samarbeidspartnere har satt meg i personlig gjeld, gjeld som jeg har hatt vanskeligheter med å innfri. Jeg er ikke interessert i en offentlig skittentøyvask, men konstaterer at det er faktisk to sider av alle saker. Min side har jeg valgt å holde tett inntil meg, mens mine motparter fra første øyeblikk har spredd alle detaljer. Min intensjon har hele tiden vært å gjøre opp for meg, og legge dette bak meg. Mine motparter derimot, har selv uttalt at de har gått "all in" for å knuse meg og Sundby. For å legge ballen død vil jeg her og nå bekrefte at all gjeld til disse personene nå er innfridd, vi er fortsatt i en rettstvist om et krav og motkrav. 

Jeg er ikke knust, men det er nok mest takket være at livet har herdet meg, og at jeg har en fantastisk familie rundt meg. Jeg vil likevel dele noen detaljer om det som har foregått, og fremgangsmåter som er blitt brukt. På den måten håper jeg at noen ser hvor farlig det er å ukritisk fortelle rykter videre, og hvor fint det hadde vært om noen hadde spurt meg om hvordan ting egentlig var.

Mine motparter startet så fint med å ringe opp våre samarbeidspartnere, både hesteeiere, sponsorer og kunder, og fortelle at vi skyldte penger, at de ikke måtte samarbeide med oss og at vi snart ville være konkurs. 

De fortsatte å jobbe innad på stallen vår via oppstallører som fortalte våre oppstallører at her var ingen penger, hestene ville ikke få mat, politiet ville stenge stallen vår, og om de fortsatte å være oppstallører her så risikerte de at Namsmannen tok hestene deres også. Og plutselig ville de stå uten stallplass.

De kjørte saken hele veien til Namsmann og fikk pant i hester og utstyr på gården, noe de selvsagt var i sin rett til. Dette ble publisert ihvertfall i sprangmiljøet, og sensitive opplysninger og detaljer ble spredt via snapchat og delt i hele miljøet. 

De spredte rykter om at jeg forsøkte å selge hestene våre for å unndra pantet, og blokket for meg eventuelle salg ved å fortelle at jeg ikke hadde lov til å selge og at jeg forsøkte å svindle. Jeg har hele veien jobbet i samarbeid med Namsmannen for å forsøke å selge, for å betale det jeg skylder. Det kalles et underhåndssalg og er helt vanlig. Hestene er mine verdier og min mulighet til å gjøre opp. 

Det siste som er spredt og publisert er at Sundby nå skal selges på tvangssalg. Det er helt rett at det for en sum av 145.000,- ble krevd tvangssalg av gården. Og det bekreftes herved at også denne summen er er betalt så det blir ikke noe tvangssalg der heller.

Jeg vet ikke om noen kan forstå hvor tøft det er å få alt dette publisert og delt i hele hestenorge. Det er ting og opplysninger som de fleste vil holde privat, og ihvertfall velge selv hvem de vil dele med. Å være på stevner og vite at alle prater bak ryggen din, og ingen spør direkte. Å miste mengder med oppstallører og kunder, men veldig få tør å si hvorfor. Å få bookinger den ene dagen, for å motta avbooking noen dager senere fordi folk har fått høre rykter. Å oppleve at sponsorer du har hatt god kontakt med i mange år plutselig ikke vil snakke med deg. Å oppleve å stå maktesløs i å forsvare deg. Å se faren for at livsverket, familiearven og livsgrunnlaget går til grunne. Å oppleve fordømmelse fra folk som ikke kjenner deg, og folk som tror de kjenner deg. 

Heldigvis sier jeg, så finnes det noen få mennesker som kjenner hele historien, og som har stått ved vår side hele veien. Jeg er så takknemlig for å ha dere her, og lover å ikke gi meg. "I'm bent but not broken" Og jeg kan si med hånden på hjertet at her har aldri manglet hverken for eller flis til hestene, det vet dere som fortsatt er her.

En hyllest til Martine, min datter som har stått midt oppi dette, og likevel har jobbet og gitt alt for Sundby og våre kunder, og for å bli en bedre rytter. Rakrygget på stevner, klart å stenge uro, rykter og baksnakking ute og likevel prestere. Du er så tøff og du gjør meg så stolt!

Om noen av dere som leser dette ønsker at Sundby skal fortsette å leve, og være en del av hestemiljøet i Norge så kan jeg bare si; Bruk oss! Til oppstalling, trening, innridning, tilridning, kjøp og salg og rehabilitering. Og ønsker dere råd og bistand i hestespørsmål, så bare spør! Vi deler gjerne av vår kunnskap og erfaring. 

Hanne, 12.02,21